Oslo: Har kirken en rolle? Ja. At forklare meningsløsheden.


RYSTELSERNE FRA OSLO fylder os stadig. Avisindlæg, blogindlæg og debatter viser, at vi har fået en ordentlig rystetur. Nogle har stillet spørgsmålet: hvad var kirkens rolle her? Havde den en rolle?

NÅR VI F.EKS. KAN SAMLES UNDER OVERSKRIFTEN: Lad ikke hjertet blive grebet af angst, som biskop Helga Byfuglien sagde ved mindehøjtideligheden i Oslo Domkirke, så sker det i kendte, trygge rammer: kirkens. Al erfaring viser, at når presset stiger, rykker kirken tættere på. Ikke for alle, men for mange.

I KRISESTUNDER samles vi. Jens Stoltenberg er blevet et samlingspunkt og han har håndteret opgaven flot. Den norske kirke har været på mærkerne og har klaret opgaven virkelig flot (så godt som det no kan følges på afstand). Mange er rykket ind i kirkerne for at reflektere i stilhed. Søge trøst. Søge mening i det åbenbart meningsløse. Få hjælp til at forstå den ondskab, der findes midt i vores hverdag. Få forklaret, at vores håb om evig lykke er urealistisk. At ondskaben er menneskeskabt og ikke noget vi kan frasige os ved kritik af Gud eller hvem vi nu vil kritisere for, at vi skal opleve det onde. For mig har kirken bestemt en rolle i dette og mange andre spørgsmål. For mig er kirken min påmindelse om mit eget ansvar, dets barskhed og å den trøst, der er i en udelt kærlighed. En kærlighed, om blot ikke kan fjerne ondskaben. Her må vi selv arbejde, hver på vores felt. Dét arbejde er vigtigt og jeg tænker dagligt over, hvordan jeg kan tage mit medansvar og gøre en bedre indsats end tilforn.

JEG VIL GERNE DELE biskop Helga Byfugliens

Biskop Helga Byfuglien

ord fra mindehøjtideligheden i Oslo Domkirke, således som de er blevet bragt af Kristeligt Dagblad:

Kjære alle sammen. Vi tilhører et sterkt, men lite fellesskap, vi som bor i landet vårt. Vi kjenner oss trygge og frie i vår fredelige avkrok. Vi er takknemlige for det og stolte over det.

Nå har vi erfart noe annet. En blanding av nummenhet, forferdelse og vantro er i ferd med å bli avløst av den dype fortvilelse og vi må ta inn over oss at det er virkelig: Fredag var vi rystet over grusomme hendelser; først nyhetene om eksplosjon i Regjeringskvartalet i Oslo og uvirkelige bilder fra byens sentrum. Så nyhetene om kritisk situasjon på Utøya. Lørdag våknet vi til grufulle tapstall både fra Oslo og Utøya.

I dag er vi og mange andre over hele landet samlet i kirkene våre. Landet vårt er i sorg og derfor søker vi sammen. Hva ellers? Vi trenger så inderlig å kjenne og oppleve at vi hører til hos hverandre. Vi trenger å gråte sammen og bære sammen. Vi trenger å dele og gi hverandre ly i det vonde som har rammet land og folk. Det er i nærheten og omsorgen veien går videre, de aller nærmeste dagene. «O, bli hos meg» blir en bønn til Gud og medmennesker. Om å bli hos….

Kjære alle dere, som bærer den tyngste byrden av sorg og fortvilelse: Vi vet at ord kommer til kort og ikke kan romme verken følelser eller smerte som nå er deres. Vi er rådville og er fylt av mange hvorfor, selv om vi nå vet i alle fall noen svar. Likevel våger vi ord, så den tausheten ikke knuger oss ned.

Men vi er her sammen, så dere skal se og kjenne at vi ønsker å gå steg sammen med dere, som enkeltmennesker og samfunn. For denne sorgen er dere ikke alene om. Vi har alle del i den. Vi er på en ny måte blitt minnet om vår sårbarhet som mennesker. I verdens beste land å leve i har vi opplevd en nasjonal katastrofe. Mange som har ansvar for å lede landet vårt og gi oss alle trygghet, er rammet. Unge som engasjerer seg og bruker tid for å gjøre seg i stand til å ta ansvar og slik trygge våre verdier i fremtiden, er rammet. Vi er sårbare, vi mennesker, men vi vil ikke resignere. For da seirer andre krefter. Og vi kjenner oss sårbare og redde, for vi mangler ord og språk for hva vi skal si og gjøre. Med ett skjønner vi noe mer om den angst mange i verden stadig lever under.

La ikke hjertet bli grepet av angst! Ordene virker livsfjerne for alle dere som fryktet og som fikk bekreftet at en av deres var skadet eller død. De virker kjølige for dere som ringte fortvilet for å få kontakt og bekreftet at deres kjære hadde det bra. For hva er mer naturlig enn angst når det ubegripelige skjer? Når antallet skadde og omkomne stiger og vi ikke har oversikten over omfanget finnes ikke noe mer selvsagt enn angst?

«La ikke hjertet bli grepet av angst» peker på en retning videre, til fellesskap, til samhold, til godhet og barmhjertighet. Derfor vil vi ikke la angsten lamme oss. Derfor vil vi kjempe sammen for de verdiene som ble angrepet. Vi tror på menneskers evne og vilje til å være gode og kjempe for andres rett. For om angsten er aldri så sterk og sorgen gjør oss både nummen og rådvill, så er noe sterkere. Den evnen Gud har lagt ned i hvert menneske til å være medmenneske har vi sett disse dagene: I unge som har brukt sine krefter for å bringe sine skadde venner i trygghet, i ledere som midt i egen sorg har stått oppreist og svart på spørsmål der knapt finnes svar på. Vi har sett det i helsearbeidere, politi, andre fagfolk og mange frivillige som har stått på for å lindre, trøste og helbrede. Og ikke minst alle som har tatt vare på de som nå står tilbake som etterlatte.

For midt i det grufulle trer noe vakkert frem – menneskers gudgitte evne til å vise godhet og barmhjertighet. Det som gjør at vi i mennesker ser glimt av Gud. Aldri slutter vi å undre oss over at barmhjertigheten ikke lar seg beseire.

Det er derfor vi møter hverandre med ordet: La ikke hjertet bli grepet av angst, tro på Gud og tro på meg.

For troen på Gud fører ikke på en vei utenom, men gjennom det vonde. Den skjermer ikke for smerten og opplevelsen av den bunnløse sorgen, men troen tviholder på at vi aldri er alene. Og løftet kommer fra han som kjenner ensomheten og lidelsen. Selv om vi er på ulike steder og føler at ingen helt forstår hvordan smerten og uroen gnager, så er Gud aldri borte.

I min Fars hus er det mange rom, og det er neppe mer sant enn i dag. For ikke noe menneske opplever sorgen likt, våre tanker og vår smerte er alltid vår egen. I dag er der mødre og fedre, søsken og venner og kolleger som kjenner sorgen og i porsjoner tar inn over seg hva livet blir uten den kjære.

I kirkens rom er der plass til mangfoldet. Der er stedet for klagen og gråten. Det er stedet for livet slik det er, nettopp nå. Der favnes vi av den Gud som ser oss slik vi er og favner oss med sitt ømme og kjærlige blikk. Gud gav oss til hverandre fordi det ikke er godt for oss å være alene. Vi vet hvor sant det er, nettopp nå. Vi gir hverandre hendene og lover at vi skal kjempe for kjærlighet og rettferdighet, også i vår store sorg. Derfor våger vi å si som en hilsen til hverandre som en hilsen fra Gud selv: La ikke hjertet bli grepet av angst. I tro på mennesker gjør vi det og i tillit til Gud gjør vi det.

For der går en vei videre. Hat og ondskap vinner aldri over oss når vi holder omkring hverandre i tro, håp og kjærlighet.

Preken i Oslo domkirke 24. juli 2011 v/ ledende biskop i Den norske kirkes bispemøte, biskop Helga Haugland Byfuglien

(fra Kristleigt Dagblads website 26. juli 2011)

Læs også:
Kassel: Kassel: tanker efter dødsulykken

Kassel: Døden SKAL have en årsag – refleksion over en dødsulykke og Ekstra Bladets flabede håndtering af den

Læs her tanker om hvad der sker, når død og ulykke rykker tæt på:

Oslo, Kassel og verden: reaktioner på døden og rædslerne

Om allanohms

Læs "Om bloggen" på forsiden
Dette indlæg blev udgivet i Kirke, tro & tanker og tagget , , , , , , , , . Bogmærk permalinket.

Skriv et svar

Udfyld dine oplysninger nedenfor eller klik på et ikon for at logge ind:

WordPress.com Logo

Du kommenterer med din WordPress.com konto. Log Out /  Skift )

Twitter picture

Du kommenterer med din Twitter konto. Log Out /  Skift )

Facebook photo

Du kommenterer med din Facebook konto. Log Out /  Skift )

Connecting to %s